NORSK: nyromantikken

Kort fortalt var nyromantikken en norsk reaksjon på realismen. Dette skjedde på 1890-tallet. Symbolismen sto sterkt i litteraturen, og natur og folkeliv fikk en ny betydning (som perioden også har fått navnet sitt fra, nyromantikk).

Symbolismen i litteraturen stod som sagt sterkt, og denne symbolismen hang sterkt sammen med synet på det moderne samfunnet som et fremmed sted. Fler og fler følte seg fremmed i sin egen verden, blant annet på grunn av den raske industrialiseringen og urbaniseringen. Denne fremmedfølelsen resulterte i at menneskeskildringene ble annerledes enn de var i romantikken. Det ble nå et behov for psykologisk og subjektiv diktning. Ibsen var blant annet en av de som slang seg på denne bølgen.

Men den som reagerte sterkest på realismen var Knut Hamsun. "I artikler og foredrag angrep han eldre kollegaer og oppfordret til psykologisk skildring av det moderne individet" (Panorama Vg3, s. 64). Han mente at den tidligere litteraturen skildret kjedelige og overfladiske typer, ikke enestående interessante individer. Han var ikke ute etter å sette problemer under debatt, men heller å skildre ting som sjeleliv og følelser. Som prosadikter ville han være nyskapende. Sult (1890) og Mysterier (1892) er to eksempler på litteratur Hamsun skrev som representerer hans tanker og meninger.

Når det gjelder lyrikken, ble også denne fornyet, poesien fikk en ny betydning. Krag er et eksempel på en person som var med på denne fornyelsen. Diktene han skrev var ofte musikalske og rytmiske, men hadde ikke en tradisjonell bunden verseform. "Krag spilte på lydmalende, rare og eksotiske ord og motiver" (Panorama Vg3, s. 66).

Men det var Obstfelder som var den mest originale og nyskapende lyrikeren i Norge. Han var blant annet inspirert av Baudelaires symbolisme og kunstsyn, og han var veldig opptatt av å få fram opplevelser av forvirring og uro og fremmedfølelsen moderne, urbane mennesker følte (akkurat som kunstneren Munch). Diktet "Jeg ser" er et eksempel på dette. Og Obstfelders dikt minner ofte om motivene i malerkunsten fra perioden, men det han ønsket mest var å fjerne grensene mellom musikk og ordkunst. Som prosalyriker ville han at diktene hans skulle være både lys, bilder, stemninger og rytmer.



Kilder: Panorama Vg3.